Dyproller i organisasjonen
Paul Moxsnes ( var min mentor på BI samspill og ledelse ) har skrevet bok om temaet.
I vår sjel finnes det et visst antall "ånder" som er med på å bestemme hvordan vi forholder oss til våre omgivelser. Alle mennesker vi møter plasseres inn i vår sjel og farges av disse "åndene" / forestillingene. Denne forenklingen er med på å forenkle den sosiale virkeligheten rundt oss. Når flere mennesker plasserer en og samme person i en og samme rolle, da har vi skapt uformelle organisatoriske roller - også kalt dyproller.
Kjønn og psyke.
Forholdet mellom kjønnene har lenge vært et omdiskutert tema i psykologien. På 70-tallet var den "rådende holdning" at kjønnsroller var tillært, mens man på 40-50 tallet karakteriserte kvinnen som det svake kjønn. På 80-tallet begynte man på nytt å se litt mere på biologiske forhold. Det er få som i dag tviler på at forholdet mellom kjønnene også bunner ut i biologiske forskjeller. Disse forskjellene er langt klarere hos dyrene enn hos menneskene. Blant apene er "det normale" at hannen er ute og slåss, mens hunnen tar vare på barna. Hannens dominans finner vi igjen hos alle menneskeaper (sjimpanser ,gorillaer etc). Hensikten med denne adferden er å få en høyere sosial status, eventuelt bli leder for flokken. Hunnen søker gjerne beskyttelse hos hannen og vil derfor foretrekke "den sterkeste". Hunnen kan også være aggresiv, men deres aggresjon er først og fremst knyttet til sosial posisjon og til forsvar. Hannene støtter helst den sterke hannen, mens hunnene derimot i større grad støtter de svake (f.esk barna). Det interessante er at apebarn ikke opptrer etter disse rollene (Jane Goodall), selv om man har registrert at hannaper leker litt tøffere enn hunnaper. Det er derfor naturlig å tro at sosialiseringen i oppveksten utvikler ulike rollemønstre. Barn søker som regel lekekammerater av samme kjønn, og innenfor pike- og guttegrupper utvikler det seg forskjellige kulturer. Det virker nesten som om ett nedarvet jegeinnsting gjør at guttene ofte velger mere aggresiv lek enn jentene (familieinnstinktet). For å konkurrere velger noen jenter å gå noe mer subtilt til verks. Antisosial adferd (gjenger, gatekrig, kriminalitet) hos barn i 8-10 års alderen er først og fremst kjent hos gutter. Personaltester finner kun små forskjeller blandt kvinner og menn (litt høyere grad av engstelse hos kvinner). Dette betyr ikke at kjønnsforskjellene ikke eksisterer. Vi vet at mennesker oppfører seg forskjellig i ulike omgivelser. De får ulike interaksjonsroller (samspillsroller) overfor andre. Det er langt lettere å se disse forskjellene hos urfolk enn hos moderne mennesker.
Patriarkatet.
Teorien om arketypenes styring av kjønnsrollene, er en teori som hører hjemme i den patriarkalske forestillingsverden. Arketypene synes å styre våre liv etter oppskrifter som er meget nær de kjønnsrolletypier vi siden 60-tallet har lært oss å ta avstand fra. Menneskes egenart ble oversett og vi lærte at alle var like (inni er vi like). Uni sex fenomenet oppstod og mannens og kvinnens særegenheter ble mer eller mindre bannlyst (missekonkuranser og Rambo - menn). Vi fikk sterke damer og myke menn. I dag ser vi at mye av dette ikke ble slik vi hadde tenkt og på mange måter er vi tilbake til våre opprinnlige mønstre. Kvinner kan på nytt få lov til å være feminine og menn kan være maskuline. Skillsmissetallene kan være en indikator på at nye roller ikke går like godt sammen som de gamle. Også ekteskapet krever endringsdyktighet for å overleve. Ekteskapet blir da å gå videre i et forhold, ikke gå videre til et nytt forhold. Våre mønstre har påført menneskene mye plager opp gjennom årene. Både innsnøring av føttene til kinesiske pikebarn og omskjæring av afrikanske småjenter er eksempler på dette. Tvangseksteskap, hustrumord og klestvang er andre eksempler. Det er det patriarkalske samfunnet som tvinger frem slik undertrykkelse. Mannens totale dominans er fortsatt vanlig i mange samfunn. En god definisjon på likestilling må være at man har et rettferdig samspill til tross for forskjellighet. Religionen er fortsatt en av de fremste redskaper for å undertrykke kvinnen. I skapelsesberetningen er kvinnen årsaken til det onde som siden skjer i verden. Dette har i seg selv vært en god nok grunn til å holde henne nede. Sett i forhold til den undertrykkelse som skjer innen islam, kan man si at kristendommen har vært en mild undertrykkelse` s form. Det er verd å merke seg at norrøn mytologi ikke skiller mann og kvinne. Undertrykkelsen startet da kristendommen kom til landet. Bibelen er skrevet av menn i et patriarkalsk samfunn og bærer tydelig preg av det. Jungianeren og psykobilologen Stevens mener at menn og kvinner kan fungere i de samme rollene, men at dette ikke er naturlig for dem. Barn må således læres til å ikke separeres fra andre, men lære seg å bli mer og mer relatert til andre. Man kan akseptere andre mønstre fullt og helt uten å selv bli en del av det.
Far og mor.
Våre første helter er våre foreldre, deres feil blir av og til aldri oppdaget. Med årene lærer vi oss og kjenne dem bedre, men de blir aldri helt forklarlige. Mye av det de gjorde mot oss, gjør vi mot andre - av og til uten å vite om det. Deres påvirkning sitter som støpt i sjelen vår og vi greier ikke å endre oss hvor mye vi enn vil. Mange av foreldrenes egenskaper projekseres over på andre personer, f.eks sjefer eller ektefelle. Er da far og mor også opphavet til psyken ? Mor er den første "nærhet" når både mennesker og dyr fødes. De to ekteskapelige roller, mors- og farsrollen, finner vi igjen i nesten alle mennekekulturer. Det er derfor fristende å betrakte disse rollene som en del av naturens sosiale gener, d.v.s. noe som tilhører menneskets underbevissthet, vår arketypiske utrustning. Mor og far er symboler som er helt fundamentale for menneskeslektens bevaring. Far, mor og søsken er tilknytninger som sitter dypt i oss. Det er disse vi er villige til å dø for - de er meningen med våre liv. I familien er far og mor rådende. Tradisjonelt forbinder vi far med næring og mor med ernæring. Far pløyer jorden og mor gir omsorg. Mor er Eros - kjærlighet og omsor. Far er Logos - problemløser og industrialist.
Mytologi - et speil for menneskets natur.
Myter er uttrykk for alt som vedrører det menneskelige - fra samfunnets ideologi til sjelens innhold. Mytene kan lære oss hvem vi er, men ikke alltid hva vi bør være. Mytene handler og guder og helter, slik vi gjerne skulle sett oss selv. Mytene forsøker å skape samsvar mellom det jordiske (det vi forstår) og det overjordiske (det vi ikke forstår). Myten er det som styrer hvordan vi opplever virkeligheten og hvordan vi på det grunnlag oppfører oss. Dette "programmet" deler vi med mennesker verden over, uansett folk og rase, noe som kan skyldes felles menneskelige erfaringer. Campell sier at eventyr er for barn og myter for voksne. Det hevdes også at eventyr og gresk mytologi er likheter i ulik innpakning.
Splitting i godt og ondt.
I eventyrene er alle enten rike eller fattige, kloke eller dumme. Slik "polarisering" kjennetegner barnets måte å tenke på. Men også voksne tenker slik. Livet består av motsetninger ; lys og mørke, dag og natt. Voksne er litt flinkere til å se overgangen mellom disse enn barn. Når man ikke lenger ser sammenhengen og overgangen mellom disse (mellom f.eks lys og mørke), oppstår det splitting. Splitting blir av Melanie Klein kalt for den mest grunnleggende psykiske forsvarsmekanisme. Splittingen kan bli så omfattende at vi opplever andre som bare onde eller bare gode - syndebukker og gullgutter. Dette er en forsvarsmekanisme mot vår angst. Vi karakteriserer serbere som onde og kroater som gode, selv om sannheten er mere nyansert enn som så. Selv barn på 6 mndr har en begynnende evne til å være redd for fremmede. De starter allerede da og klassifisere omgivelsene i venner og fiender. Denne svart -hvitt oppfatningen samsvarer dårlig med vår kompliserte verden. I følge Klein finnes det to former for splitting ; normal og radikal. I den normale splittingen blir det gode og onde til slutt et helhetsbilde. I radikal splitting ser man ikke helheten, noe som er nødvendig for å "overleve". Man må lære at mor er både den gode mor og den onde mor. Hvis skammen ved denne innsikten ikke tolereres, holder man splittingen ved like. Splitting skjer hele tiden - i forholdet til ektefelle, sjef, i kultur og i politikk. All polarisering er spenning som ofte leder til kunnskap og utvikling, men også til undergang og død (den kalde krigen).
Det gode mot det onde
Til alle tider har man splittet mennesket i godt og ondt, selv om virkeligheten er at alle har både negative og positive egenskaper i seg. I det engelse språket kommer splittingen klarere frem i ordene "good and evil" - avledet av God and Devil. Fra barnsben blir vi opplært i å skille mellom godt og vondt, men det ligger også i sakens natur at en venn også kan være en fiende og at ett ondt menneske også er godt. "En intim venn og en hatet fiende har alltid vært nødvendig for mitt emosjonelle liv" skrev Freud i sin "Drømmetydning". Kanskje hadde splittelsen vært mindre i verden hvis vi ble opplært til relasjon i stedet for separasjon. Angsten og aggresjonen er en følge av separasjon. Devaluering er det ondes våpen. Ærlighet uten kjærlighet er hensynsløshet. Når vi nedvurderer og latterliggjør, skaper vi tapere og syndebukker. På den annen side er glorifiseringen det godes redskap - det skaper gode mennesker. Hva kommer fram i soldater, som egentlig er snille tenåringer, når de plutselig voltar damer og dreper barn. Noen hevder at dette skyldes at fienden som lenge har vært usynelig, endelig matrialiserer seg. Den virkelige fienden dukker aldri opp og vi skader alt som kan forbindes med den. "Den onde" kan derfor være en god far, en snill sønn eller en god kollega. Selv de værste torturister kan komme fra vanlige hjem og stabile oppvekstvilkår. Evnen til å adlyde ordre er imidlertid meget høy, noe som igjen kan skyldes oppdragelse. Simon Wiesenthal beskriver 90 % av naziforbryterne var vanlige gjennomsnittsmennesker. Han funderer derfor på om det er normalt for mennesker å ha en slags form for schizofreni - der man kan ha en ond og sadistisk side samtidig med en god og hjelpsom side. Er det derfor vi drømmer om "Paradiset" eller "Utopia", steder som har de egenskapene som vi selv ikke evner å skape?Men det er håp for det gode, for vold skaper nødvendigvis ikke mere vold. Psykologiens oppgaver er å "fylle folk med ånd", ved bevisstgjøring lære oss å se ting vi ikke før har sett.
Våre indre objekter
Den indre verden er for mennesket viktigere enn den ytre. Man kan nesten si at mennesket er laget av drømmer. Drømmene er ofte viktigere enn både belønninger, penger, avansement og status. Drømmen er en sterk drivkraft og et grunnlag for både motivasjon og styring. I psykologien betyr "indre objekter" det bilde av andre vi bærer på. Når vi er borte fra barna våre blir de indre objektene sterke (tanker, følelser). Når vi kommer hjem igjen er det de ytre objektene som råder (tannpuss og fotball). Man kan leve et helt liv på en drøm eller en fantasi, som f.eks lengsel etter en elsket person. I krisesituasjoner (fangeleir eller prostitusjon) er det livsnødvendig å opprettholde sterke indre objekter for å overleve. Det er da grunn til å rette søkelyset mot atferdsterapi og medisiner, når det egentlig er det indre liv som trenger hjelp. Men et sted møtes vår indre og vår ytre virkelighet, og den som lever i dette skjæringspunktet, vil være et menneske som er "sterk i sjelen". Hvis man kun lever i den indre verden må man leve i isolasjon for å overleve.
Når organisasjonsmedlemmer kollektivt og ubevisst blir enige om å legge sine projektive identifikasjoner ut mot en bestemt person, da skapes en såkalt dyprolle i organisasjonen - en tillagt rolle de fleste vil stå vergeløse overfor. Man projiserer egne uakseptable deler av seg selv over på andre, og der bekjempe dem (syndebukkmekanismen). Wilfred Bion formulerte begrepet "container", d.v.s. et medlem i en gruppe som påtar seg de andre medlemmenes projeksjoner. Hvis projeksjonene blir sterke og langvarige, kan mottakeren lett begynne å opptre i tråd med dette (forgude seg selv p.g.a. mange positive prosjeksjoner eller avsky seg selv p.g.a. mange negative projeksjoner). Når man så begynner å si til seg selv - "slik er jeg, dette er meg", da er følelsen identifisert - og man er altså blitt slik som andre forventer. En slik overføring er helt vanlig mellom ektefeller, mellom forelder og barn, mellom lege og pasient, mellom leder og ansatt og mellom lærer og elev. Forholdet vil ikke normalisere seg før man tar tilbake det som er projisert over på en annen person. Dette kalles for reinternalisering. Man kan ikke vokse videre som menneske uten først å fjerne det usanne og gjenvinne kontakten med de sanne følelsene. Dette gjelder både enkeltpersoner og grupper (f.eks hekseprosesser eller jødeforfølgelse). Angst og andre former for mentale lidelser skyldes manglende splittingsevne og derav projeksjons uklarhet (f.eks en ung mann som tror han er gud). Det farlige med slike kollektive tvangstanker, som man ofte finner i sekter, er at man ikke ser galskapen før man har greid å bryte ut av forholdet. Når selvobjektet blir for stor blir man en Gud - blir det for lite blir man ett null. Begge forhold er selvfølgelig like galt.
Den mentale matrisen
Mennesker trenger fantasier, de tjener vårt følelsesliv og de brukes i et spill om makt og innflytelse. Også organisasjonens aktører er levende mennesker og organisasjonen selv er et pulserende samspill av sterke fantasier som rommer nederlag og seire, trygghet og angst. Bak den tilsynelatende rasjonelle adferd, ligger det et hav av behov, følelser og fantasier. Noen er vinnere mens andre er tapere, noen er helter mens andre er syndebukker, noen er venner mens andre er fiender, noen er hjelpere mens andre er motarbeidere. Når organisasjonen tillegger slike roller til en og samme person, kalles det dyproller. Selv om den er en fantasi, er den like fullt en kollektiv realitet.
De 12 dyprollene
Både individuelt og organisatorisk kan vi ta utgangspunkt i 12 dyproller. De 8 primære rollene er : god eller ond far, god eller ond mor, god eller ond sønn og god eller ond datter. De 4 tilleggsrollene er : vismannen, tjeneren, vinneren og taperen. Ved å tenke deg om, vil du finne flere av disse rolleskikkelsene i ditt nærmiljø, i media, i idrett, i kultur og i din egen organisasjon.
Den gode far - kongen
Freud hevder at mennesket har psykologisk behov for å skape en gud som en farsfigur. Kongen - den første og allmektigste - er til for å skape trygghet. Han hersker og de andre er hans barn. Noen ganger kan ikke Konge skilles fra Gud, og noen ganger kan ikke Gud skilles fra far. I myter, legender og drømmer personaliseres farsarketypen i Kongen eller som Far. Hans lov er ord og hans vilje må følges. Han er også kunnskapen og makten, moralen og retten. Å bli far er å bli konge for sine barn. Å bli lærer eller leder, gir også mulighet til å få farsarketypen projisert mot seg fra elever og underordnede. En sjef kan bli Gud og en lærer kan bli Konge. Gode sjefer og lærerer tar ikke projeksjonen på alvor, mens dårlige ledere og lærere tror de er blitt "Gud" og "Konge". Vi finner disse rollene i politikken som "landsfaderen" Einar Gerhardsen, i idretten som Diego Maradonna og i musikken som Elvis. Det finnes en konge i en hver gruppe og i en hver organisasjon. Finnes ingen naturlig konge der, vil man skape han. Kongen er den fremste, han er på toppen av hierarkiet, han dominerer over alle. Kjennetegnet på en god farsfigur er at han alltid føles som en støtte, klar til å backe deg opp når det trengs.
Den onde far - djevelen
"Alle har vi djevelen i oss og alle kan vi gjøres til djevler." Den onde er en som plager andre. I juleevangeliet er Kong Herodes skurken - en hensynsløs konge som gjerne dreper småbarn. Djevelen forekommer i de fleste fortellinger, både i eventyr og i dagens såpeserier. Reagen kalte Sovjet for "det ondes imperium" og Khomeini kalte USA for "store satan". Men djevelen bytter lett skikkelse i våre sinn - i det ene øyeblikker ser vi han i Khomeini i det neste øyeblikk som Saddam Hussein. Den som er Gud for noen er også djevel for andre. Enhver arbeidsplass har sine onde mobbere, sine djevelske sjefer eller sine sataniske kolleger. Det ser ut som om alle mennesker trenger en djevel, er han ikke der - skaper vi han.
Den gode mor - dronningen
Mor er det viktigste ord i verden. Når man er alene, i fare eller når man dør roper man ofte på mor. Mor er vår første relasjon og vår første kjærlighet. En god mor elsker sine barn og vil aldri kunne ofre dem, slik en far kan gjøre. Hun er fullkommenhet, renhet og omsorg. I det arketypiske makthierarkiet står hun nest etter Gud Fader. Lagerløf sier at hvis flere av verdens politiske ledere hadde hatt denne moderlige holdning, ville vi hatt en mye bedre verden. Den gode mor fremstilles som dronning og madonna.
Den onde mor - heksen
Vi vet at i det virkelige liv er alle, også mødre, både gode og slemme. Den gode mor forbindes med frukbarhet og liv, mens den onde mor forbindes med ødeleggelse og død. Hun er gudinnen for krig og jakt. I vår tid og kultur har hun overlevd i skikkelsen som heks og noen ganger som "stemoren". Heksen sysler ikke bare med praktiske ting. Hun driver også sitt spill bak folks rygg, hun skaper intriger, sjalusi og begjær. Hun avliver ikke sine offer ved hjelp av sverd eller dolk, men ved å ta deres liv på en slu måte - f.eks. ved å bruke gift.
Den gode sønn - kronprinsen
Kronprinsen er sin fars beste sønn, yndlingssønnen, den som skal arve riket. Han deler sin fars verdier og går i sin fars fotspor. Rikets fremtid avhenger av at det har en kronprins (gjelder både bedrifter, familier og organisasjoner). Han er lojal, pliktoppfyllende, han har vilje til makt og han er ambisiøs. Han er "lillekongen" som får mye oppmerksomhet i sin fars fravær. Han er vårt håp og vår fremtid - den som skal føre oss inn i fremtiden.
Den dårlige sønn - det sorte får
Mens den gode sønn står for orden og stabilitet, står den onde sønn for impulsivitet og uorden. Han svikter sin far, er i oposisjon og vil ikke gå i sin fars fotspor. Han er "fortapt" fordi han går sine egne veier. Han er syndebukken som bærer på vår følelse av forakt. Systemet trenger han som enkeltmennesker trenger et mobboffer. Hvis han blir sterk kan han bli en vellykket opprører, kanskje en revolusjonær. Alle organisasjoner trenger en syndebukk. Dette ser man spesielt i krisesituasjoner, hvor man har behov for å legge skylden for det som skjer på noen. Man kan da oppleve at ledere lengre ned i organisasjonen må forlate sin jobb for at den øverste ledelse skal gå fri. På denne måten kan "kongen" skape, beholde og utøve organisatorisk makt.
Den gode datter - prinsessen
Jomfruen er den feminine uskyld og renhet. Hun er den maskuline sjels drøm og etterlengtede mål. Hun er prinsessen som prinsen skal få. Hun venter på han og han leter etter henne. Hun ønsker å bli reddet fra sitt fangetårn, og den som redder henne blir belønnet med kjærlighet. Hun er snill og lydig, og bryter hun dette mønsteret blir hun fort stemplet som uren og slem. Veien er kort fra prinsesse til hore. Slik oppdrar vi våre døtre. Mens guttene leker aktivt og slåss, sitter jentene og pusler med sine dukker. Askepott, prinsessen eller jomfruen lever i en verden som forhindrer læring og som gjør at de ikke kjenner sitt eget potensiale. Men tålmodigheten og evnen til å vente er også positive egenskaper i både privatliv og arbeidsliv.
Den dårlige datter - horen
Som prinsessen er en liten dronning, slik er horen en liten heks. Hun er farlig for menn, hun frister dem og ødelegger dem. Hun er forrædersk og angriper de forsvarsløse. Selv om hun er utstøtt av samfunnet, må hun også være der. De er lyssky om dagen, men kommer frem når mørket senker seg. Ved å gi av sin kropp får de det de vil ha (makt, penger, goder).
Vismannen - en hjelper i ånden
En vismann kan være så mye. Han kan være en eldre erfaren kollega, en veileder og en veiviser. En slik hjelper er en vokter som skal sørge for at det går deg vel. Vokteren er en som har sett mer enn deg, som er visere enn deg, og som derfor kan advare deg på grunnlag av de signaler du selv ikke ser. Han skal få deg til å føle deg trygg (lege, prest eller psykolog). En sjaman er en spesiell type heksedoktor, en magiker på høyt nivå. Han kan både helbrede og påføre sykdom. Han kan "se" inn i fremtiden og han utfører sitt arbeide på mystisk vis. Han kan stille spørsmål ved det gamle og tradisjonelle og finne nye løsninger (konsulenten). Vismannen trår til når det er krise. Han er rådgiver, han stiller spørsmål og han er veiviser. Han er ingen leder, men en veileder. Han tar ingen beslutninger, det overlater han til andre. Når vismannen gir feil råd, blir han en falsk profet.
Tjeneren - en hjelper for hånden
Som vismannen er ånden, er tjeneren hånden. Han er den som fører spettet og sverdet i sin herres tjeneste. Han er den trofaste tjeneren som soldat eller kriger. Han er sin herres forlengede arm og organisasjonens muskel. Han er hånden som skaper resultater. Men hvis hjelperen blir illojal eller svikende går han fra og være god til å være ond. Organisasjonen har selvfølgelig ikke behov for en illojal tjener eller en falsk profet blant sine hjelpere. Men den har behov for å være på vakt mot disse og vi leter alltid etter forræderen, muldvarpen, sabotøren eller spionen.
Helten - vinneren
Helten bekjemper kjeltringene mens omgivelsene hyller han. Han greier alle prøvelser og vinner alltid det avgjørende slaget. Han er ofte en ukjent oppkomling og overrasker derfor alle med sine evner. Belønningen er alltid den samme - folkets beundring, gull og gods. Å være helt er å sloss med troll, og overvinne dem. Han er villig til å ofre sitt eget liv for andre. Helten ønsker ikke gull og glitter, men å finne sin egen identitet (som Askeladden). Alle vil være "nummer en", men bare den som er villig til å bryte alle bånd, våge seg ut i det ukjente, og satse vedvarende og hårdt, vil lykkes. Når helten blir hovmodig eller stormannsgal vil han møte nederlaget. Dette har skjedd gang på gang med både "store menn" og fremgangsrike bedrifter. Den som er helt i ett øyeblikk, kan være ett udyr i neste - det kommer ann på øynene som ser.
Klovnen - som aldri vinner
Narren hvisker sannheter og påminnelser i kongens øre. Helten vekker glede mens taperen vekker skadefryd. Det er denne fryd som skaper han til klovn. Når helten misslykkes, skapes han ofte om til klovn. Vår følelse av å misslykkes og å ikke få det til, er det som kjennetegner klovnen. Klovnen er alene og utestengt fra gruppen. Han er trist og ønsker samhørighet, men får det ikke til. Han snubler, faller, misslykkes og virker rett og slett dum. Han er en taper, men ofte skjønner han det ikke selv. Etter hvert fall reiser han seg, børster av seg støvet og vandrer ufortrødent videre. Klovnen lærer m.a.o. ikke av sine feil slik andre gjør. Mens helten kan bli husket til alle tider, vil klovnen forsvinne i glemselens slør. Sporten og politikken er fulle av klovner og tapere.
Dyprolleproblematikk
Det vanskelige i teorien om dyproller er at alt vi ser av menneskelige karaktertrekk rundt oss, også bor i oss. Men det "vi blir", bestemmes ikke bare av vår mor, far og barndom, men av våre venner, vårt arbeid, vår ektefelle og våre barn - og, ikke minst, av oss selv alt etter hva vi gjør med oss selv. Det er alltid et element av vilje i våre liv, en vilje vi kan bruke til å fremdyrke eller undertrykke ulike roller. Denne viljen kalles for den arketypiske Kongen i oss (moral, verdier, ønsker og ideer). Personlige problemer kan ofte skyldes at våre indre kommunikasjonskanaler er blokkert, slik at man ikke greier å definere de arketypiske rollene i seg selv. Dyprollene er sinnets skapninger, ikke sider ved virkeligheten. De er kartet - ikke terenget. Men når kartet ikke stemmer med terrenget, får vi problemer. Den som har kontakten med et godt lesbart kart (egne følelser), kan skape virkeligheten i sitt bilde.
De 5 personlighetsfaktorene
Tankene rundt dette ble først gjengitt i 1949. Selv om navnene den gang var litt annerledes enn i dag, er meningsinnholdet stort sett det samme. Ved hjelp av disse fem personlighetsfaktorene (3 hovedfaktorer og 2 tilleggsfaktorer)kan man beskrive svært mye av den menneskelige adferd. De to første hovedfaktorene kalles for Makt og Kjærlighet. Makt handler om det å være utadvendt, dominerende og selvhevdende. Noen mener dette er den viktigste av alle 5 faktorer. Kjærlighet ansees som nesten like viktig, d.v.s. evnen til å være ivaretakende, samarbeidsvillig og vennlig. Den tredje hovedfaktoren kalles Arbeid. Den handler om å være samvittighetsfull, ansvarsfull og ha viljen til å utrette noe. Tilleggsfaktorene er noe mere ustabile enn de tre første. Affekt handler om vårt følelsesliv - om det svinger eller er stabilt, om vi har kontroll over det - eller det over oss. Intellekt beskriver egenskaper som er knyttet til kultur, kreativitet og intelligens. Men hvordan henger dyprollene sammen med disse fem faktorene? Makt og kjærlighet er de typiske egenskaper for fars- og morsrollen. Arbeid passer på sønnen og affekt på datteren. Intellekt gjenspeiler vismannen (åndelig hjelper). Det er grunn til å tro at også dyprollene tjener og helt etter hvert vil få sine egne personlighetsfaktorer i psykologien.
De 12 personlighetsforstyrrelsene
I 1980 utga den amerikanske psykiatriforening en manual for psykiske lidelser som de kalte DSM-III. Denne ble laget for å bedre påliteligheten i psykiatriske diagnoser, og den inneholder en egen kategori for personlighetsforstyrrelser (varige forstyrrelser i hvordan man fungerer). Vi snakker nok en gang kun om hovedtrekk, prototypene finnes kun i teorien. Mennesket er aldri helt likt prototypen, men vi kan finne enkelte gjenkjennende trekk. Diagnosen må derfor aldri forsøke å sette et menneske i en bestemt bås som passer til prototypen (koblingen til dyprollene er gjengitt i parantes bak hver personlighetsforsyrrelse). Samtlige personlighetstyper og personlighetsforstyrrelser finnes i alle mennesker. Personlighetsforstyrrelsene oppstår imidlertid når dyprollene ikke lenger kan kontrolleres.
Dyproller i praksis
De ovennevnte dyprollene finner vi overalt når vi ser oss omkring. Vi finner dem i familien, i grupper, i organisasjonen, i staten og i institusjonene. Med hjelp av litt fantasi dukker de opp i henhold til beskrivelsen. Dyprollene kan påvirkes ved positive tanker og trening, men primært ved å lytte til sine egne indre stemmer. Visdommen ligger stor sett i oss selv og vi trenger derfor egentlig verken konsulenter eller psykologer til å finne frem til "sannheten". Når de ytre stemmene blir sterkere enn de indre, oppstår det problemer. I fremtiden må vi lære oss å slutte å "se mot stjernene", vi må begynne å se innover i steden. Åndene i oss påvirkes verken av teknologi eller ideologi, men av nærhet til seg selv og til andre.